”Ane og Maria på langs” - Lindesnes - Nordkapp 28.januar - 12.juli 2013
Det har gått drøyt to måneder siden Maria og jeg drakk sprudlevann
og omfavnet hverandre på Nordkapp! Vi hadde gått hele Norge på langs, og vår
felles drøm om å være lenge ute på tur var realisert!
Forberedelser
Maria hadde hatt lyst til å gå denne turen i flere år, mens jeg av
og til hadde tenkt at “det kunne jo vært gøy å være skikkelig lenge på tur en
gang”. Når hun en dag i september 2012 spurte om jeg ville være med å gå Norge
på langs til vinteren kjente jeg med en gang at “Ja! Det har jeg lyst til!”.
Etter to dager hadde jeg vært innom sjefen på jobb og søkt permisjon. En rask
avgjørelse jeg ikke har angret på!
I oktober kom vi i gang med planleggingsmøtene; utstyr, rute,
tidsskjema, mat og sponsing ble diskutert. Vi bestemte oss for å tørke mest
mulig mat selv, og dermed var høstens fritidssyssel i boks! Det blei mange
timers arbeid med kutting, steking og tørking, men når vi senere kunne nyte
maten var det så absolutt verdt jobben. I løpet av fem og en halv måned på tur
ble vi faktisk ikke lei av middagene som vi hadde tørket selv!
Utstyr blei handlet inn og klargjort, og pakket ned etter at streng
prioritering av hva vi kunne klare å bære eller dra på var gjort. Siste helga i
januar stod tretten store Norgespakker med mat og forbruksutstyr klare både i
Tromsø og Nittedal, mens sekk og pulk var på vei til Lindesnes sammen med oss.
Vi var i gang!
Kjølig
start
Mandag 28.januar tok vi de første skrittene på veien nordover, med
joggesko og 29 kg tunge sekker. Etter fire måneders forberedelser var det godt
å endelig komme i gang! Vi gleda oss - og var spente på hva vi egentlig var i
ferd med å begi oss ut på.
Etter ei uke langs vei nådde vi fram til Ljosland, hvor pulker,
ski og utstyr for vinterfjellet ventet. Første
etappe på ski skulle gå gjennom Setesdalsheiene til Haukeliseter, og viste seg
å bli turens lengste med sine 17 dager. Dagboknotatene mellom 5. og 21.februar
forteller om mye snø, skredfare, dårlig sikt og temperatur som lå stabilt
mellom -20° og -30°. Termometeret vårt som stopper på -30° var ofte ”på bånn”. Jeg
glemmer ikke den kvelden middagen frøys i tallerkenen før vi rakk å spise opp.
Føret medførte økende bekymring om framdrift. “Må nok øke antall kilometer per
dag om maten skal holde”, skrev jeg tidlig på etappen. Takket være Stavanger
Turlag sine hytter med proviantlager fikk vi fyllt på med knekkebrød,
pannekaker og nugatti, og holdt dermed både energinivå og humør oppe ut etappen.
Den varme dusjen og burgeren, for ikke å snakke om frokostbuffeten, som venta
på Haukeliseter blei høyt verdsatt!
Flott vær
og føre
De kalde, klare vinterdagene nesten uten nedbør fortsatte helt til
april! Vi blei jo lei av å fryse på tærne hver morgen, men ville nok ikke bytta
bort kulda med sludd og sørpe. Totalt 5 dager med snøstorm ble notert, det kan
man ikke klage på i løpet av en hel vinter ute! Store deler av Hardangervidda,
Skarvheimen og Jotunheimen bød på kvista løyper, og marsjfarten steg. På
forhånd hadde vi satt som mål å gå 20 km per dag i gjennomsnitt, og fra Finse
og nordover klarte vi stort sett å holde det. Utrolig fine solopp- og
nedganger, samt stjernehimler jeg ikke har sett maken til, står igjen som gode
minner fra disse områdene!
Nord for Gudbrandsdalen la vi kursen østover, gjennom Forollhogna
nasjonalpark i Sør-Trøndelag og videre til Sylane. Forollhogna bød på slake,
harmoniske fjell, rikt dyreliv, åpne tømmerkoier - og nesten ikke folk til
tross for at det var påske! Ønsker man å finne roen i fjellet er dette et
område å anbefale!
Første besøk i nabolandet gjorde vi ved Storlien, og derfra gikk
vi mye i “grenseland”. I Sverige er det mer tilrettelagt for skuterkjøring enn
i Norge, og fordi det etter måneder med stabilt kaldt vær var bare sukkersnø i
terrenget valgte vi å gå i skuterspor der det var mulig. Langs grensa gjennom
Nord-Trøndelag passerte vi flere bebodde fjellgårder, og møtte flotte folk som
kunne fortelle om en annerledes hverdag. Nærmeste nabo minst 15 km unna,
handletur på butikken krevde overnatting og barna måtte flytte hjemmefra når de
begynte i 1.klasse. Alle gårdene vi var innom drev i dag med turisme i ulik form
og grad. Sannsynligvis en nødvendig inntektskilde, men også en flott måte å
holde gårdsdrifta i gang på! Fascinerende og nyttig å få et innblikk i en annen
måte å leve på!
I april kom våren, med våtere snø og etter hvert skikkelig bløte
innsjøer og åpne bekker. Begrepet vannski fikk en ny betydning! Når vi kom til
Lierne kommune var vi sikre på at sesongen for å gå på islagte vann var over,
men til vår store forundring gikk vi likevel på hard stål-is flere uker etter
dette. Da hadde nemlig overvannet “rent av”. Ny lærdom for oss! Litt uti mai
gav imidlertid naturen for alvor beskjed om at det var på tide å sende hjem ski
og pulk. Når vi sent natt til 16. mai ankom Sulitjelma med sekk på ryggen etter
mer bæring enn draing av pulk de siste dagene var det ingen tvil - skisesongen
var over!
Fra minus
30° til pluss 30°!
Vi ble frarådet å gå i fjellet mellom Sulitjelma og Narvik på
grunn av stor vannføring, og eneste alternativ ble da å gå langs E6. Langt fra
ideelt, hverken for føtter eller fjellglade damer. Strålende vær og møter med
trivelige og hjelpsomme folk veide imidlertid opp for tuneller, eksos og
gnagsår. Det blei satt varmerekorder i Nord-Norge i slutten av mai, og vi hadde
dager der det var 60° varmere enn på de kaldeste vinterdagene!
Igjen var vi heldige med været, og varmen gjorde at vårsmeltinga
gikk fort. Fra Indre Troms kunne vi igjen følge planlagt rute i fjellet, og
fikk noen flotte dager i et område vi begge hadde sett fram til. Med fast
adresse i Tromsø er det ingen tvil – vi skal mer på tur i Indre Troms! Midt i
juni nådde vi Sveriges nordligste punkt, “Treriksrøysa”, der grensene mellom
Norge, Sverige og Finland møtes! Derfra gikk vi noen dager ”tvers over” Finland
og inn i Troms igjen sør for Reisavannet. Turens nordligste fylke var bare noen
kilometer unna!
Rikt
dyreliv i Finnmark
Alle har vel hørt om “Finnmarksmyggen”. Vi møtte ikke bare den,
men også “Finnmarksknotten”. Sør på Finnmarksvidda var det skikkelig
sommervarme, men på grunn av det yrende “smådyr-livet” var det bare å beholde
gore-tex og mygghatt på. Daglig kveldsbad var nødvendig, men det blei gjort i
høyest mulig tempo for å begrense antall stikk. Tross mygg og knott fikk vi
opplevd Finnmarksviddas flotte natur - utallige innsjøer og store åpne områder
men også fine fjellformasjoner. Drar gjerne tilbake, men da utenom myggsesong -
og kanskje med fiskestang (alle vi møtte anbefalte oss å prøve fiskelykken!). Naturkreftene
fikk vi kjent godt på den siste uka, med lyn- og tordenvær som kun tillot
mageleie i lyngen, og et par dager med vind som gjorde det vanskelig å holde
seg på beina.
Kjørespor og reingjerder vitnet om at vi oppholdt oss i
reindriftsområder, men noen reinsdyr så vi ikke før vi kom nærmere kysten. De
var nemlig på sommerbeite, og mange av dem møtte vi helt ute ved Knivsjellodden
på Magerøya. Det var lett å forstå at dette var en bra beiteplass, for Magerøya
var overraskende grønn og frodig!
Innspurten
Det var spesielt å nærme seg Nordkapp, og å vite at det bare var
få dager igjen av eventyret. En boblende glede over snart å være framme og at
alt vi hadde sett så fram til nå var innenfor rekkevidde, var følelsen som fikk
mest plass. Samtidig forsøkte vi å nyte det enkle turlivet så lenge vi kunne,
og vi snakket mye om hvor takknemlige vi var for alle opplevelsene, alle de
fine menneskene vi hadde møtt og alt vi hadde lært. Mye å ta vare på og å ta
med seg videre!
Vi avsluttet turen på Nordkapplatået, men gikk først ut til Knivskjelodden,
som er det nordligste punktet på Magerøya. Det ble et lykkelig valg. Der ute kommer
man helt ned i sjøkanten, og vi ble møtt av to nysgjerrige seler som lekte, og
i tillegg kom en liten hval og hilste på! En flott velkomst fra naturens side,
som blei komplettert med sprudlevann, blomster og overveldende mange
gratulasjonsmeldinger når vi nådde selve Nordkapplatået noen timer senere. Jeg
tror ingen av de 300 turistene vi møtte på platået var det minste i tvil om at
vi var glade for å være framme!
Anbefaling med forbehold
Nå når det har
gått et par måneder etter målgang blir jeg stadig mer fornøyd med at vi tok
sjansen og dro på denne turen. Inntrykkene er mange, og det er mye ”materiale”
å bearbeide. Alle minner, bilder og dagboknotater kjennes litt som en stor
godteskål, som vi kan kose oss med lenge!
Det føles sunt
både for kropp og sjel med et “avbrekk” som dette, og jeg vil anbefale det på
det sterkeste - til alle som virkelig har lyst! Det er også en fordel om man syns
det er greit både å fryse, svette, krabbe og løfte litt tungt innimellom. Vi
kan garantere god appetitt og ingen søvnvansker, og ikke minst - en opplevelse
for livet!
